En kasse av gangen

SAMSUNG CSC

Du kjenner sikkert til uttrykket ”å ta en dag av gangen”. Det er ofte noe vi sier til andre og oss selv når livet er ekstra tungt, når noe vondt har skjedd eller vi opplever å ha mange bekymringer for fremtiden. Da kan det bli for mye å håndtere på en gang og situasjonen blir overveldende. Da kan det være lurt å bare ta en dag av gangen.

Som du ser av overskriften ble det å ta en dag av gangen for mye for meg. Jeg måtte ta én kasse av gangen, dvs. noe sånt som bare 5 min av gangen.

Jeg var nyutdannet sykepleier, det var sommer og jeg hadde nettopp kommet hjem fra en 3,5 måneds fantastisk jorda rundt-reise med det som var blitt eks-kjæresten min. Vi gikk hver til vårt da vi kom hjem og jeg valgte å flytte til Oslo da jeg fikk jobb der på Aker sykehus. Overgangen fra det ene til det andre var mildt sagt stor. Foreldrene mine hjalp meg med flyttingen og da de dro og jeg sto igjen i den tomme leiligheten full av flyttekasser ble jeg så urolig. Jeg var plutselig helt alene, foreldrene mine hadde reist, ikke hadde jeg kjæreste lenger, jeg skulle bo alene for første gang i en ny by, jeg hadde en ny jobb hvor jeg ikke kjente noen og bortsett fra at jeg hadde et par gode venninner i byen, så følte jeg meg så fryktelig alene.

Jeg fikk panikk. Pulsen løp, jeg fikk ikke puste skikkelig, det prikket i hendene, jeg ble svett og skjelven, uroen raste i kroppen og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg gråt og var redd. Jeg forsøkte å sette meg ned for å roe meg, men da ble jeg bare mer urolig, så jeg måtte gå rundt. Uansett hva jeg gjorde, så var det ingenting som hjalp. Panikken ble bare verre og verre. Uroen raste i meg og jeg ville bare vekk. Jeg så bilen min utenfor og ble lettet, for jeg kunne jo bare kjøre hjem og sove hjemme denne natten. Der ute stod en liten rød løsning på fire hjul. ”Jeg kan jo bare dra hjem. Da blir alt bra, hjemme er det trygt, da går dette over”. Løsningen.

Men så dukket det opp en annen tanke. ”Ok, så drar du hjem i dag og sover hjemme i natt, men du må jo tilbake i morgen og sove her da, du har jo dagvakt på sykehuset og første dag på jobb dagen etter”. Jeg innså da til min store fortvilelse at løsningen bare var kortvarig. ”Hva skjer hvis jeg drar hjem nå? Kanskje jeg ikke orker å komme tilbake i morgen? Å bo hjemme i en alder av 24 kommer ikke på tale. Tenk om dette betyr at jeg aldri kommer til å takle å bo alene». ”Men jeg orker ikke å bli her heller, jeg er så urolig og det er så vondt”.

Sånn holdt jeg på frem og tilbake, skulle jeg dra hjem eller skulle jeg bli? Det var da jeg bestemte meg for å dra hjem. Men. Jeg skulle rydde ut av én av flyttekassene først, så kunne jeg dra. Jeg tok tak i den første kassen jeg fant og ryddet innholdet på plass. Da jeg hadde gjort det, tenkte jeg at jeg bare skulle rydde bort én til og så kunne jeg dra. Det tok ikke mange minuttene å rydde bort en kasse, men etter hvert som jeg ryddet merket jeg hvordan uroen dempet seg bittelitt, det ble bittelitt lettere å puste, og jeg fortsatte. Jeg ryddet ut den ene kassen etter den andre mens jeg så bilen, den kortvarige løsningen, der ute. Jeg tok en kasse av gangen og jeg endte opp med å aldri dra hjem den kvelden.

Jeg begynte i den nye jobben og jeg ble i Oslo, og her er jeg fortsatt. I dag er jeg så glad for at jeg bestemte meg for å ta en kasse av gangen og holde ut bare litt til, selv om jeg bare ville slippe alt og komme meg vekk. Jeg lærte at det hjalp å reise meg opp og bevege meg, at det å finne noe å gjøre og å gi meg selv korte oppgaver samtidig som jeg forsikret meg selv om at jeg når som helst kunne komme meg vekk derfra gjorde at panikken slapp litt etter litt. Jeg holdt ut ved å tenke bare 5 min frem i tid. Jeg har brukt denne erfaringen senere i livet også, for jeg har opplevd igjen å få så panikk at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Da har det også vært for mye å ta en dag av gangen. Noen ganger er 5 min mer enn nok å ta av gangen, nemlig. Noen ganger er det å holde ut bare 5 min til, en stor seier.

Kan du kjenne deg igjen i dette? Kanskje kan du huske dette om du en gang opplever å bli overveldet av bekymringer eller av at du har det vondt. For om du ikke løper fra det vonde, kan det kanskje gå over. Kanskje kan DU huske å ta bare en kasse av gangen. 

 

 

7. november

IMG_1551

Dagen i går, 7.november, er en merkedag for meg som gestaltterapeut. Denne datoen i 2013 tok jeg i mot min første klient (som vi gestaltterapeuter kaller de som kommer til oss i terapi). Det var veldig stort. Jeg hadde forberedt meg til dette lenge, jeg hadde studert gestaltterapi i over 2 år, jeg hadde mange timer egenterapi hos en gestaltterapeut, jeg hadde opprettet et enkeltpersonforetak, jeg hadde leid et kontor, jeg hadde laget en nettside, jeg hadde visittkort, jeg hadde kjøpt inn kopper og vannglass, Kleenex hadde jeg klart, stolene var plassert i passe avstand til hverandre, jeg hadde kokt tevann og tent stearinlyset – jeg var klar. Og jeg var så nervøs. Jeg vandret rundt i rommet, kjente at jeg var varm, hadde høy puls, var litt kvalm, gledet meg og gruet meg og tusen tanker raste gjennom hodet. Hvem er hun som kommer til meg? Hva strever hun med? Tenk om jeg ikke kan hjelpe henne? Tenk om hun ikke liker meg? Tenk om jeg ikke får det til? Tenk om hun synes jeg er en dårlig terapeut? Tenk om…

Før jeg ble gestaltterapeut har jeg opplevd flere ganger å stå fast og ikke vite hva jeg skal gjøre videre, hva jeg egentlig vil drive med. Jeg har i de periodene vært på leting etter hva som gir meg mening, hva jeg liker å gjøre og hva som er min «passion». Jeg leste en gang at en måte å finne ut det på er å se tilbake på livet sitt og gjerne helt tilbake til da man var barn og huske hva det var man likte å gjøre, hva som var gøy og hva man holdt på med de gangene man glemte tid og sted. Når jeg tenker tilbake kan jeg huske at jeg allerede fra slutten av barneskoletiden fikk besøk av venner som trengte å prate om noe de strevet med. Jeg husker mange samtaler på steintrappa utenfor der jeg bodde med kompiser som var forelsket i en venninne som ønsket råd og venninner som pratet om teite foreldre. Dagboken min fra den tiden er full av tanker og refleksjoner om livet og de rundt meg.

Siden da har mennesker stått i sentrum for alt jeg har gjort. Jeg utdannet meg til sykepleier og så til helsesøster, og så fant jeg ut at jeg skulle bli gestaltterapeut. Mange spør meg hvordan jeg orker å sitte å høre på andres problemer, bekymringer og kriser i timesvis. Jeg ser det ikke sånn. Livet byr også på vanskeligheter, livet går opp og ned og sånn er det for alle. Når jeg ser tilbake til da jeg var barn og ungdom og satt hjemme på trappa med venner og snakket om livet, så skjønner jeg at jeg har hatt denne interessen for livet, mennesker og relasjoner veldig lenge. Det er dette som gir meg mening, det er dette jeg liker å gjøre, dette er min «passion».

Så 7.november er virkelig en merkedag for meg. Da møtte jeg min første klient som gestaltterapeut. Denne gangen handlet det også om livet, mennesker og relasjoner, men nå var trappa byttet ut med to gode stoler.

Helt til slutt vil jeg ønske deg et stort VELKOMMEN til min nye nettside! Jeg håper du liker den og gjør du det blir jeg veldig glad for om du deler den. Legg også gjerne igjen en kommentar.

Ønsker deg en riktig god ny uke!