Min artikkel: «Det er så bortkastet å sitte fast!»

«Det er så bortkastet å sitte fast!»
Arbeid med Staemmlers endringsmodell

Av Hege Paulsen

20049515_10155375540106550_2099137276_o

I denne artikkelen viser jeg hvordan jeg i arbeidet med en klient støtter meg til Staemmlers endringsmodell og det han beskriver som forutsetninger for endring. Ved å følge prinsippene i den paradoksale endringsteorien hjelper jeg klienten til å bli mer bevisst seg selv, erkjenne og være til stede i livet som det er. Med utgangspunkt i to kasusbeskrivelser belyser jeg hvordan opplevelsen av å sitte fast, ikke komme noen vei eller vite hva hun skal gjøre, kommer til uttrykk hos klienten. Og jeg beskriver hvordan økt awareness om dette, for både klienten og meg, fører til endring. Artikkelen er en omskriving av min avsluttende eksamen ved gestaltterapiutdanningen ved NGI våren 2015.

 

NØKKELORD: Staemmlers endringsmodell, stagnasjon, den paradoksale endringsteorien, awareness, endring.

Innledning
Jeg opplever at klientene som kommer til meg har til felles et ønske om endring. De kommer i terapi fordi det er noe i livet som er vanskelig eller ikke fungerer lenger: jobben, relasjoner, parforhold, vonde opplevelser, valg som føles umulig å ta osv. Mange beskriver følelsen av å sitte fast og ikke komme videre, og de oppsøker terapi for å få hjelp til å fikse problemet så fort som mulig. De vil forandre seg selv, og helst skulle livet, historien deres og omgivelsene også vært annerledes.
«Det er så bortkastet å sitte fast»! Dette er et utsagn fra klienten som denne artikkelen handler om. Hun er lei av og frustrert over å ha det vanskelig, hun vil ut av det og få det bedre så fort som mulig. Hun vil vite hva som skal til for at livet kan bli annerledes, hun vil ha en løsning.
«A client who comes into therapy is at an impasse (…) the client is at the point where environmental support is no longer available, and authentic self-support has not yet been achieved» (Korb, Gorell & Van De Riet 1989, s. 127).
Å sitte fast kan oversettes med stagnasjon som innebærer at noe i livet har stoppet opp, man kommer ikke videre. Det kan være en utviklingsstans og det er ingen vekst i øyeblikket. Det kan oppleves som å være i noe fastlåst og man har en følelse av verken å komme fremover eller bakover. I gestaltterapien kaller vi dette for impasse. «En impasse betyr en blindvei, en situasjon man ikke kan flykte fra» (Jørstad 2002, s. 1).

Endring
Endring interesserer meg både personlig og i terapirommet. Jeg har i løpet av livet gått igjennom mange endringsprosesser. Jeg har selv opplevd hvor frustrerende og plagsomt det er å stagnere og virkelig ikke vite hva jeg skal gjøre, og hvor lett det er å se seg selv som offer for omstendigheter man opplever å ikke ha noen innvirkning på. Det kan være en jobb man ikke trives i, nære relasjoner som er vanskelige, forventninger til seg selv og andre som ikke innfris eller å ikke vite hva man vil.
Jeg kjenner igjen dette i terapirommet hvor jeg møter klienter som ønsker endring i sitt liv, men som ikke vet hvordan de skal få det til. «The person seeking change by coming to therapy is in conflict with at least two warring intrapsychic factions. He is constantly moving between what he «should be» and what he thinks he «is», never fully identifying with either» (Yontef 1993, s. 184).
Etter mitt syn skiller gestaltterapiens teori om endring seg fra mange andre måter å tenke om endring på. Jeg opplever at tiden vi er inne i har stort fokus på alt vi skal, bør og må gjøre for å bli den beste versjonen av oss selv. Her tenker jeg at gestaltterapien tilbyr noe annet, som Beisser beskriver i den paradoksale teorien om endring: «…rather, change occurs when one becomes what he is, not when he tries to become what he is not» (Beisser 1994, s. 2). Prinsippet i denne teorien handler om å identifisere seg selv med hele seg, på godt og vondt, og når man aksepterer seg selv fullt ut, vil endring skje. Det handler ikke om å bli en annen eller noe man ikke er, men å bli mer av den man er. Jeg tenker at dette står i sterk kontrast til å tvinge frem endring.

Staemmlers endringsmodell
Staemmlers endringsmodell består av fem faser i en endringsprosess: stagnasjon, polarisering, spredning, sammentrekning og utvidelse. Han sier at disse fasene ikke trenger å komme etter hverandre, men at klienten kan bevege seg frem og tilbake i de ulike fasene. Ikke alle klienter går igjennom alle fasene heller (Staemmler 1994). Alle klienter er ulike og vil bruke forskjellig tid på en endringsprosess alt fra i løpet av én terapitime til flere år.
I den første fasen som Staemmler kaller stagnasjonsfasen, har klienten en følelse av å sitte fast. Klienten opplever seg selv som et hjelpeløst offer for omstendigheter utenfor seg selv. Eksempler på slike situasjoner kan være frustrerende parforhold, relasjonsvansker, avhengighet, kronisk hodepine eller depresjon. Det er ingen bevegelse i klientens personlige utvikling og vekst, og klienten tar ikke ansvar for sin egen situasjon. I denne fasen er det viktig at klienten blir klar over egne behov som ikke er oppfylt og hvordan han/hun selv bidrar til å ikke få oppfylt sine behov (Staemmler 1994).
I den neste fasen, polariseringsfasen, beskriver Staemmler motstridende krefter, som nå oppleves som stor indre spenning, en indre kamp. Denne fasen omhandler et behov, en ekspanderende kraft som søker det nye, og et motbehov, en sammentrekkende kraft som vil holde fast i det gamle (Eie 2005). «Klienten opplever nå konflikten som en indre konflikt og tar ansvar for konflikten» (Jørstad 2002, s. 3). Behovet og motbehovet er uttrykk for et tema for endringsprosessen som klient og terapeut samarbeider for å bli enige om (Staemmler 1994).
I spredningsfasen opplever klienten en følelse av kaos, forvirring eller tomhet, eller en følelse av å sitte fast (impasse). Selve «problemet» kan her bli uklart fordi alt bare er fullstendig kaos og det er ingen løsning på det hele. Det er viktig at klienten ikke «reddes» av terapeuten, men at klienten får være i denne fasen ved at terapeuten hjelper klienten med å erkjenne hvordan han/hun har det, holder fast og støtter klienten (Jørstad 2002).
Staemmler beskriver sammentrekningsfasen som potensielt truende for klienten. Klienten er redd for å forsvinne eller miste seg selv. Klienten opplever å tape det han/hun har identifisert seg med frem til nå (Staemmler 1994). Følelser av panikk, smerter, kramper og total hjelpeløshet kan oppstå. Hele organismen trekker seg sammen (Jørstad 2002).
I utvidelsesfasen vil dersom klienten klarer å erkjenne panikken og smerten og være til stede i det som er, en spontan forandring skje. Ofte ledsages denne fasen av en intens følelse av glede, frihet og indre ro (Jørstad 2002). «Her finner konflikten sin (for)løsning, eller i alle fall blir veien mot tilfredsstillelse av utilfredsstilte behov tydelig for klienten» (Eie 2005, s. 32).

Forutsetninger for endring
Staemmler beskriver tre forutsetninger for endring: 1) «Terapeuten inntar en dialogisk holdning, 2) terapeuten aksepterer som sin hovedoppgave å øke klientens awareness på det som er og 3) følger prinsippene i den paradoksale endringsteorien» (Staemmler 1994, s. 4. Min oversettelse).
Disse tre forutsetningene for endring danner grunnlaget for hva jeg har oppmerksomhet på, og hvordan jeg jobber med klienten i en endringsprosess. Jeg redegjør for dette senere i artikkelen.

Klientarbeid
Klienten er en kvinne i 30-årene og har gått i terapi hos meg i litt over ett år, store deler av denne tiden har hun gått hos meg ukentlig. Hun er for tiden sykmeldt. Hun har et vanskelig forhold til en tidligere kjæreste som bor i utlandet og som hun fortsatt har mye kontakt med. Vi har arbeidet mye med relasjonen til eks-kjæresten, forholdet til mat og kropp, vi har utforsket hva hun vil gjøre eller jobbe med fremover og hvordan økonomi og begrensninger da gjerne dukker opp som tema. Det handler ofte om omstendigheter og relasjoner som ikke er som hun ønsker, hun gjentar utsagn som: «hadde jeg bare hatt…», «hadde han bare sagt…», «hadde jeg bare visst…».

Første kasusbeskrivelse
Jeg velger å gjøre et stolarbeid ut fra det klienten kommer med som er at hun lurer på om hun skal begynne å jobbe litt igjen. Hun snakker frem og tilbake om fordeler og ulemper ved det å fortsette å være sykmeldt og det å gå tilbake til jobb. Jeg velger å utforske figuren som for meg høres ut som et behov for å være sykmeldt lenger, men også et ønske om å komme tilbake til jobb.
Jeg setter frem to stoler og hun plasserer dem med ryggene inntil hverandre. Hun kaller den ene for jobb-stolen og den andre for sykmeldt-stolen. Hun setter seg i jobb-stolen først.

Klient (heretter K): – Jeg merker at jeg holder litt pusten. (Så puster hun noen ganger). Jeg er litt sånn rastløs i den stolen her.
Terapeut (heretter T): – Du er rastløs.
Jeg ser og hører at hun tar korte åndedrag.
T: – Jeg legger merke til pusten din, det er akkurat som om du hiver etter pusten.
Jeg deler det jeg ser av pusten hennes for å tydeliggjøre det som skjer i jobb-stolen.
K: – Ja, den er litt sånn masete denne stolen.
Hun lager en grimase og puster tungt ut. Jeg blir oppmerksom på at hun sitter bare på halve stolen med bena i kryss slik at bare den ene delen av baken er nedpå stolen, og jeg velger å dele med henne det jeg ser.
T: – Jeg legger merke til hvordan du sitter på stolen og at du har ikke kontakt flere steder. Herfra ser det ubehagelig ut og det ser ikke ut som du kan hvile helt.
K: – Ahh, jeg vet liksom ikke hvordan det blir når jeg kommer tilbake på jobb. Jeg blir veldig sånn.. Må jeg?
T: – Må jeg?
Jeg gjentar det hun sier ordrett og forsterker det hun sier i stedet for å svare henne på spørsmålet hennes.
Hun går over i sykmeldt-stolen. Hun setter seg langt frem på stolen, lener seg tilbake og strekker ut bena med begge føttene i gulvet. Hun puster ut og ler kort.
K: – Jeg føler at bena mine blir satt i sement, så jeg kommer nesten ikke løs.
T: – Du kommer ikke løs, i sykmeldt-stolen.
Jeg tydeliggjør at hun nå har byttet stol.
K: – Nei. Jeg har så lyst til å gå, men jeg får det ikke til. Jeg har så lyst til å reise meg opp og gå videre, men jeg får ikke opp bena. Det krever enormt med krefter og jeg får ikke løs bena. Hun puster tungt ut et par ganger.
K: – En av de tingene jeg blir så frustrert av i stolen her er at det er så veldig mange ting jeg har lyst til å gjøre, men jeg orker rett og slett ikke å gjøre dem. Det er så tungt og det er akkurat som jeg ikke ser enden på tunnelen. Jeg sitter fast.
T: – Så her sitter du fast.
K: – Ja, og her i denne stolen må jeg ta meg sammen. Jeg må gjøre de tingene som er bra for meg. Jeg må være flink og jeg må bruke tiden fornuftig. Men så får jeg jo ikke opp bena.
T: – Nei. Så du må ta deg sammen og få masse gjort, men så klarer du ikke å få løs bena fordi du sitter fast.
K: – Ja. Det føles ut som et vakuum. Jeg kommer ikke løs.

Jeg velger å bruke ordene «sitte fast» flere ganger. Jeg ønsker at hun skal få økt awareness på hvordan det er å sitte fast, og jeg bruker bevisst disse ordene for å holde henne fast i det som er her og nå. Hun blir stille og hun blir sittende, så jeg lar henne sitte og venter spent på hva som skjer videre. Jeg tenker det er viktig at hun nå virkelig erfarer og får kjenne på hvordan det er å sitte fast.

T: – Du må bare bruke mer tid.
K: – Ja, det er vanskelig å få løs disse bena.
T: – Ja, de sitter fast ennå.
K: – Ja.
T: – Kanskje du bare må sitte der litt til.
Jeg venter litt.
T: – Hvordan er det å fortsatt sitte fast?
Jeg fortsetter å gjenta at hun sitter fast for å forsterke og jeg gir henne tid til å kjenne etter. Det er blir stille noen sekunder før hun svarer.
K: – Jeg blir lei meg.
Stemmen hennes er lavere og svakere.
T: – Ja, du blir lei deg.
Det blir stille i flere sekunder.
K: – Det er bare bortkastet tid å sitte fast og jeg får jo ikke gjort noen ting.
T: – Så det er bortkastet å sitte fast?
K: – Mmm. Jeg mister tid da.
T: – Du mister tid.
K: – Mmm.
T: – Og det gjør deg trist.
K: – Ja.

Hun sier plutselig at hun vil reise seg og hun begynner umiddelbart å snakke om stolarbeidet. Jeg tenker at hun nå har gått ut av stolarbeidet og at det er nok for henne. Vi ser på de to stolene og reflekterer sammen over hva som foregår her. Hun har fått økt awareness på at hun i den ene stolen er rastløs og har lyst til å gjøre mange ting, og at hun i den andre stolen sitter fast og ikke orker å gjøre noe. Så sier hun at hun er lei av å være i begge stolene og at hun skulle ønske hun var uavhengig av de begge to. Jeg oppfatter dette som at hun smetter tilbake til stagnasjonsfasen, med ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Refleksjon
I denne timen velger jeg å eksperimentere med stolarbeid for å utforske det jeg oppfatter som polariteter i henne og gjøre disse tydeligere. Den tomme stolen er kanskje den best kjente gestaltteknikken for eksperimentering og utforsking av fenomener som polariteter, projeksjoner og introjekter.
Min arbeidshypotese er at klienten er i polariseringsfasen i Staemmlers endringsmodell når hun innleder timen med tanker om fordeler og ulemper ved det å fortsette å være 100 prosent sykmeldt eller gå tilbake til jobb (Staemmler 1994). Jeg oppfatter først dette som behovet for å jobbe og motbehovet å ikke jobbe. Jeg tenker at behovet for å jobbe kan være en ekspanderende pol som søker noe nytt, komme videre, og at motbehovet, å ikke jobbe kan være en sammentrekkende pol som vil holde fast i noe gammelt. Jeg er opptatt av at hun skal bli bedre kjent med begge disse sidene i seg. Jeg støtter meg her til det som Staemmler beskriver som en av forutsetningene for endring: «terapeuten aksepterer som sin hovedoppgave å øke klientens awareness på det som er…» (Staemmle 1994, s. 4. Min oversettelse). Jeg jobber med å øke hennes awareness her og nå ved å bruke teknikker som å stille spørsmål, gjenta det hun sier, forsterke, gjøre tydeligere og dele med henne det jeg ser. «Et hvert øyeblikk har mulighet for ny forståelse, ny innsikt» (Johansen 2006, s. 83). Økt awareness kan i seg selv virke helbredende og legge til rette for at endring kan skje.
Jeg er usikker på hva polaritetsparet egentlig er, om behovet/motbehovet faktisk er å jobbe – å ikke jobbe. Det er uklart og vi kommer heller ikke så langt i arbeidet at vi får til en dialog mellom stolene da klienten plutselig reiser seg og begynner å snakke om stolarbeidet. Jeg tenker at vi ikke kommer lenger denne gangen og at det er nok for henne, hun vet mer om hva hun opplever i de to stolene. Hun beskriver i den ene stolen hvordan hun må ta seg sammen og få ting gjort, og i den andre stolen at hun ikke orker og ikke kommer seg løs. Metaforen hun bruker med å ha bena i sement, gir et godt bilde av hvordan hun sitter fast, og hun beskriver det videre, helt tydelig, at hun ikke kommer løs. Både klienten og jeg har gjennom dette stolarbeidet fått økt innsikt i at hun sitter fast og at hun ikke kommer noen vei. Jeg får tanker om at klienten befinner seg mer i overgangen mellom stagnasjon og polarisering og at hun ikke allerede er i polariseringsfasen, slik min arbeidshypotese antydet.

Andre kasusbeskrivelse
Med denne innsikten i at klienten beveger seg mellom stagnasjon og polarisering, er jeg i de neste timene opptatt av å jobbe med å øke awareness på at hun sitter fast. Det blir tydelig for meg at hun sitter fast på flere områder i livet. I denne timen er det noe helt annet. Hun starter timen med å fortelle at hun har hatt en samtale med eks-kjæresten og at hun ble irritert, sint og lei seg for det han sa. Hun sier at han ikke hører hva hun sier, at han ikke bryr seg og at kontakten med han ikke gir henne noe.
Jeg blir opptatt av at jeg har hørt dette før, hun har sagt dette om eks-kjæresten i over et år nå i terapi hos meg. Hun sier det er han som får henne til å føle seg irritert, sint og lei seg, og jeg tenker at sammen med kjæresten blir hun et offer. Jeg ønsker å øke hennes awareness på hvordan hun selv bidrar til at forholdet deres forsetter å være som det er for å se om hun kan oppdage muligheten til å velge noe annet.

K: – Det er som en elektrisk bil som kjører inn i en vegg om og om igjen.
Hun beveger armen frem og tilbake gjentatte ganger i samme retning og samme tempo mens hun snakker om seg selv i relasjonen med eks-kjæresten.
T: – Kan du vise meg det? Vise hvordan du gjør det?
Hun er god til å reflektere og beskrive med ord hvordan hun opplever relasjonen til eks-kjæresten, det har hun gjort mange ganger. Nå vil jeg at hun skal erfare hvordan det kjennes i kroppen og hvordan det føles «å kjøre inn i en vegg om og om igjen». Jeg ber henne vise meg det, og jeg tenker at dette muligens kan bli til et eksperiment der hun kan erfare noe nytt.
K: – Det er litt sånn her…
Hun vrir seg litt i stolen som står nær en murvegg, og hun begynner å slå med høyre arm og flat hånd mot veggen om og om igjen, gjentatte ganger med samme tempo. Hun ser på veggen og på hånden sin der hun treffer veggen. Jeg lar henne fortsette og jeg er spent på hva som skjer. Kjenner jeg har lyst til å gi henne muligheten til å utforske mer av det hun har fortalt. Etter en stund begynner hun å gråte og faller sammen i stolen.
K: – Jeg blir så sliten, jeg orker ikke mer.
T: – Bare fortsett.
Hun beynner å slå hånden mot veggen igjen gjentatte ganger som tidligere. Hun begynner å gråte igjen og slutter å slå mot veggen.
K: – Det gjør så vondt i armen.
T: – Bare gjør det mer.

Hun fortsetter på samme måte, slår noen ganger til i veggen før hun igjen begynner å gråte og tar ned armen. Jeg ser at hun gråter og at hun faller sammen i stolen flere ganger. Det er vondt for meg å se på, og jeg kjenner på ubehag når jeg ber henne fortsette. Samtidig tenker jeg at dette er en god anledning for henne til å få økt awareness på det hun opplever, og jeg velger metodene å forsterke og gjøre mer av. Derfor ber jeg henne fortsette å slå hånden mot veggen slik som hun fortsetter i relasjonen med eks-kjæresten sin. Etter å ha sett henne gjøre dette i flere omganger, får jeg en impuls på å speile det hun gjør. Jeg tenker at det å se meg gjøre det samme, kan være med på å tydeliggjøre det hun holder på med, og at det også vil øke min egen innsikt i det hun gjør. Så jeg begynner å slå min venstre hånd mot veggen. Jeg ser at hun ser på meg og jeg fortsetter å slå hånden mot veggen mens jeg deler med henne hva som skjer med meg når jeg gjør det, at jeg får vondt i håndflaten, at hånden blir kald og at jeg blir sliten i hele armen. Etter jeg har slått i veggen en stund og mens jeg fortsatt gjør det, snakker hun til meg.
K: – Jeg får lyst til å be deg om å slutte. Jeg blir sliten av å se på deg.
T: – Ja, du får lyst til å be meg om å slutte.

Jeg fortsetter å slå mot veggen, stopper etter en stund, ser på henne og venter litt. Hun begynner plutselig å snakke om to menn på arbeidsplassen som har vært interessert i henne tidligere og som hun mener behandlet henne dårlig. Hun snakker i vei uavbrutt og jeg tenker at hun deflekterer for å komme unna det vonde og slitsomme som nettopp var. Jeg får behov for å holde henne fast i det vonde og slitsomme slik at hun kan få økt awareness og muligheten til å oppdage noe nytt. Jeg velger å intervenere med en påstand.

T: – Jeg hører at du klarte å kutte ut disse to andre da de ikke behandlet deg med respekt, men du klarer ikke dette med X (eks-kjæresten) selv om han gjør akkurat det samme.
K: – Nei, og jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår ikke hvorfor jeg fortsetter. (Stemmen er høyere). Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller kanskje jeg egentlig vet.
T: – Lurer du på hva du skal gjøre eller er det sånn at du egentlig vet?
K: (ser ned). – Jeg vet jo egentlig hva jeg må gjøre. Jeg må bare kutte han ut, for jeg blir jo bare såret av han og sånn kommer det bare til å fortsette, dette forholdet går jo ingen vei. (Snakker saktere og stemmen er lavere). Det er jeg selv som har ansvaret for at jeg blir lei meg og sint etter jeg har hatt kontakt med han.
T: – Jeg får gåsehud når du sier dette og det er som om brystet mitt utvider seg og åpnes.
Hun begynner å gråte og så former hun hendene sine som en ball foran brystet sitt.
K: – Det er som om noe inne i meg har løsnet, noe som har vært der og som jeg har visst om lenge.
T: – Hva kan dette «noe» være tror du?
K: – En innrømmelse.
Hun tar hendene opp til hver side av munnen med håndflatene opp og blåser luft ut av munnen som om hun har noe i hendene som hun blåser bort.
K: – Det er som om noe har kommet ut.

Jeg blir rørt og kjenner at jeg får tårer i øynene. Jeg tenker at hun har oppdaget noe viktig, noe som har vært i henne lenge og som hun har kjempet for å unngå. Det er som om hun oppdager at forholdet til eks-kjæresten faktisk er over, at relasjonen har stoppet opp og at det ikke er godt for henne å fortsette å ha kontakt med han. Hun ser trøtt og sliten ut, og når vi avslutter timen hører jeg henne spørre seg selv om når hun skal få nok mot og styrke til å kutte han ut av livet sitt.

Refleksjon
I denne terapitimen blir det tydeligere for meg at klienten fortsatt befinner seg i stagnasjonsfasen i Staemmlers endringsmodell, og at hun også har beveget seg mellom stagnasjonsfasen og polaritetsfasen i forrige time. Hun beskriver på ulike måter og gjentatte ganger omstendigheter som hun opplever å ikke ha noen innvirkning på. Dette er, ifølge Staemmler (1994), symptomer på at klienten befinner seg i stagnasjonsfasen. En måte å møte dette på, er å oppmuntre klienten til faktisk å gjøre mer av det han/hun allerede gjør (Seltzer 1984, s. 39. Min oversettelse). Så jeg velger å be henne fortsette å slå i veggen og gjøre mer av det hun gjør. Å gjøre mer eller å overdrive kan gjøre at følelser, tanker og bevegelser/kropp blir tydeligere og gir mening. Klienten får muligheten til å oppleve det kroppen «sier» og hva denne kroppsreaksjonen er uttrykk for (Hostrup 1999). Det er vondt for meg å be henne fortsette å slå i veggen når jeg ser at hun gråter og faller sammen flere ganger, jeg får lyst til å trøste henne og være snill. Jeg velger å ikke følge denne impulsen, men holde ut ubehaget for å kunne utforske sammen med henne hvordan det er å «kjøre inn i en vegg om og om igjen». Jeg tenker at jeg her støtter meg til Stammlers andre forutsetning for endring: «Terapeuten inntar en dialogisk holdning…» (Staemmler 1994 s. 4. Min oversettelse). Jeg er sammen med klienten i et Jeg-Du møte, som filosofen Martin Buber kalte et virkelig møte, og hvor JEG blir til i møte med DEG (Hostrup 1999). Jeg deler med henne hva jeg ser, hører, tenker, blir oppmerksom på, og jeg speiler hennes bevegelse og deler det som skjer med meg når jeg gjør det. Når jeg gjør dette, får hun økt awareness på seg selv og hvem hun er her og nå, vi blir til i møte med hverandre.
Jeg støtter meg også til det Staemmler beskriver som en tredje forutsetning for endring: «… terapeuten følger prinsippene i den paradoksale endringsteorien» (Staemmler 1994, s. 4. Min oversettelse). Jeg insisterer på at klienten skal gjøre mer av det hun gjør og bli mer av den hun er når hun slår i veggen (Beisser 1994).

Det vi søker i terapi, er at denne samtalen fortsettes gjennom eksperimentering, gjerne ved å holde klienten fast i det som er, slik at klienten lærer og lar den nye innsikten påvirke livet videre, ved å endre fastgrodde mønstre eller forankre inngrodde «sannheter». Awareness på det som skjer i øyeblikket, kan innebære innsikt, et AHA, som kan være springbrettet til endring i det neste øyeblikket (Johansen 2006, s. 92).

Når hun er bevisst hva hun gjør og hvordan hun gjør det, kan hun ta ansvar for sine egne handlinger og velge å gjøre noe annet (Korb, Gorell & Van De Riet 1989).
Klienten gjør en oppdagelse, noe blir tydeligere for henne, at hun har ansvar for at hun har kontakt med eks-kjæresten, og at hun blir lei seg og sint. Jeg tenker at hun ikke bare er et offer for omstendighetene lenger, men at hun nå tar sin del av ansvaret for relasjonen til eks-kjæresten, det er ikke lenger bare hans ansvar. Et underliggende behov for forandring trår frem når hun sier hun må kutte ut kontakten med eks-kjæresten fordi dette bare kommer til å fortsette. Hun beveger seg over i polariseringsfasen hvor hun opplever motstridende krefter i form av behov og motbehov i relasjonen til eks-kjæresten (Staemmler 1994).

Oppsummering og konklusjon
I denne artikkelen har jeg vist hvordan jeg benytter ulike metoder og måter å utforske endring på. Jeg har støttet meg til Staemmlers endringsmodell og det han beskriver som forutsetninger for endring samt Beissers paradoksale endringsteori i arbeidet med klienten.
Jeg tenker at det har vært viktig at jeg som terapeut ikke har vært opptatt av et bestemt utfall eller en bestemt endring i arbeidet med klienten. Det terapeutiske arbeidet har vært ledet av et ønske om å øke klientens awareness. Jeg har erfart at når klienten har fått økt awareness, og når jeg stoler på prosessen og klientens egne ressurser til å skape endring, kan klienten oppdage muligheten til å velge. Da kan endring skje.
Jeg har blitt mer klar over nytten ved at jeg som terapeut forstår hvor i endringsprosessen klienten befinner seg med tanke på de intervensjonene jeg velger. Forståelsen for dette samt trygghet og tillit i feltet, har vært en forutsetning for å holde klienten i det ubehagelige med å sitte fast. Men også for at jeg som terapeut tåler å holde henne fast og være sammen med henne i stagnasjonsfasen.
Å tvinge frem endring kan mange ganger vise seg vanskelig i en endringsprosess, for paradokset er at jo mer man prøver å være noe man ikke er, jo mer forblir man den samme. Jeg har vist i denne artikkelen gjennom det terapeutiske arbeidet med min klient, hvordan nettopp det å gjøre det motsatte, nemlig å erkjenne og forsterke det som er samt å skape forutsetninger for å øke awareness på dette, kan bidra til endring.

 

Litteraturliste

Beisser, A. (1994). Paradoxical Theory of Change. I kompendium fra 1. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Eie, E. (2005). Fra full stopp til vekst og utvikling. Staemmlers impassemodell i praksis. Norsk Gestalttidsskrift, 2 (2), 21-34. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Hostrup, H. (1999) Gestaltterapi. Innføring i Gestaltterapiens Grundbegreber. København: Hans Reitzlers Forlag.

Johansen, S. (2006) Her og Nå. I: Gestaltterapi i praksis. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Jørstad, S. (2002). Endringsmodeller med impasse – en oversikt. I kompendium fra 2. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Korb, M.P., Gorell, J. & Van De Riet, V. (1989). Gestalt Therapy: Practice and Theory. USA: Allyn and Bacon.

Seltzer, L. (1984). The Role of Paradox in Gestalt Theory and Technique. I kompendium fra 2. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Staemmler, F. (1994). On Layers and Phases. I kompendium fra 2. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Yontef, G.M. (1993). Awareness, Dialogue & Process: Essays on Gestalt Therapy. New York: The Gestalt Journal Press.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s