Hei og velkommen hit!

Så flott at du er her og har funnet nettsiden min!

Her kan du finne den informasjonen du trenger om samtaler hos meg. Gå gjerne til START HER først og så videre til de andre sidene, og ta kontakt om det er noe du lurer på.

Som du ser på denne siden er det en stund siden sist det ble publisert et blogginnlegg og grunnen til det er at jeg nå blogger på Lengtetid.no – en blogg om ufrivillig barnløshet, prøverørsbehandling og den litt lengre reisen til å bli mamma.

Er dette et tema som berører deg er du velkommen til å følge meg her på
www.lengtetid.no og ønsker du støtte fra noen som forstår hvordan du har det er du varmt velkommen til samtaler hos meg ♡

Fotograf_beate_willumsen_farger_web-8008
Foto: Beate Willumsen

De gamle blogginnleggene på siden her blir liggende, så les gjerne de og få tips og inspirasjon til mindre stress og bedre selvfølelse!

Velkommen til samtaler hos meg!

 

BESTILL TIME HER:

📱 48 24 36 16
✉️ post@hegepaulsen.com

 

self love ♡

28810131_10156094660086550_2117761678_o

SELF LOVE ♡
I terapirommet hos meg er dette mer og mer et tema. Jeg møter mange som har en indre dialog som for det meste er kritisk, dømmende, slem og kjeftete, og disse har en måte å tenke og snakke til og om seg selv på som de ikke ville sagt til en venninne eller en ukjent på gata engang. Hva ville du sagt til en som alltid er med deg og som ber deg om å ta deg sammen når du er trist, som sierdu er sutrete og ikke tåler så mye, som sier du ikke duger og at du ikke bør prøve engang, som sier du er stygg og aldri får til noe, osv. osv.? Hva ville du gjort? Jeg ville bedt vedkommende om å gå og aldri komme tilbake.

Har du tenkt på at du er sammen med deg 24/7 og at det skal du være helt til du dør? Hvordan ser du for deg at et langt liv vil bli hvis den indre dialogen din er negativ, selvkritisk, nedlatende og kjeftete? Tenk å være sammen en som er sånn 24/7!
Det skumle med selvkritikk er at den ofte «går under radaren». Denne måten å være mot seg selv på går på automatikk og mange er ikke klar over det engang og blir både sjokkert og lei seg når de oppdager hva de gjør. Men selv om det er vondt å oppdage selvkritikken er det en viktig start på en ny måte å være med seg selv på som er mer vennlig, raus, kjærlig og snill og som vil gi mer energi, glede og tilfredshet.

Kjenner du deg igjen?
Da har jeg lyst til å dele med deg 3 steg til mer SELF LOVE:
1. bli bevisst hvordan du tenker og snakker til og om deg selv og hvilke ord du bruker, både høyt til andre og i ditt eget hode. All endring starter med å legge merke til og bli bevisst hva som foregår.
2. når du oppdager at du kritiserer deg selv; si «STOPP» høyt eller inne i deg.
3. erstatt selvkritikken med noe hyggelig, trøstende eller oppløftende i stedet. Og hvis det er vanskelig å komme på noe kan du bare si: «STOPP, nå er det nok selvkritikk for nå, jeg gjør så godt jeg kan!»

Det føles kanskje kleint og rart ut i starten og kanskje må du si det flere ganger om dagen, men sånn er det å gjøre noe nytt og etter hvert som du øver deg og gjør mer av dette vil selvkritikken dempes og erstattes med SELF LOVE.
Anbefaler deg å prøve!

Min artikkel: «Det er så bortkastet å sitte fast!»

«Det er så bortkastet å sitte fast!»
Arbeid med Staemmlers endringsmodell

Av Hege Paulsen

20049515_10155375540106550_2099137276_o

I denne artikkelen viser jeg hvordan jeg i arbeidet med en klient støtter meg til Staemmlers endringsmodell og det han beskriver som forutsetninger for endring. Ved å følge prinsippene i den paradoksale endringsteorien hjelper jeg klienten til å bli mer bevisst seg selv, erkjenne og være til stede i livet som det er. Med utgangspunkt i to kasusbeskrivelser belyser jeg hvordan opplevelsen av å sitte fast, ikke komme noen vei eller vite hva hun skal gjøre, kommer til uttrykk hos klienten. Og jeg beskriver hvordan økt awareness om dette, for både klienten og meg, fører til endring. Artikkelen er en omskriving av min avsluttende eksamen ved gestaltterapiutdanningen ved NGI våren 2015.

 

NØKKELORD: Staemmlers endringsmodell, stagnasjon, den paradoksale endringsteorien, awareness, endring.

Innledning
Jeg opplever at klientene som kommer til meg har til felles et ønske om endring. De kommer i terapi fordi det er noe i livet som er vanskelig eller ikke fungerer lenger: jobben, relasjoner, parforhold, vonde opplevelser, valg som føles umulig å ta osv. Mange beskriver følelsen av å sitte fast og ikke komme videre, og de oppsøker terapi for å få hjelp til å fikse problemet så fort som mulig. De vil forandre seg selv, og helst skulle livet, historien deres og omgivelsene også vært annerledes.
«Det er så bortkastet å sitte fast»! Dette er et utsagn fra klienten som denne artikkelen handler om. Hun er lei av og frustrert over å ha det vanskelig, hun vil ut av det og få det bedre så fort som mulig. Hun vil vite hva som skal til for at livet kan bli annerledes, hun vil ha en løsning.
«A client who comes into therapy is at an impasse (…) the client is at the point where environmental support is no longer available, and authentic self-support has not yet been achieved» (Korb, Gorell & Van De Riet 1989, s. 127).
Å sitte fast kan oversettes med stagnasjon som innebærer at noe i livet har stoppet opp, man kommer ikke videre. Det kan være en utviklingsstans og det er ingen vekst i øyeblikket. Det kan oppleves som å være i noe fastlåst og man har en følelse av verken å komme fremover eller bakover. I gestaltterapien kaller vi dette for impasse. «En impasse betyr en blindvei, en situasjon man ikke kan flykte fra» (Jørstad 2002, s. 1).

Endring
Endring interesserer meg både personlig og i terapirommet. Jeg har i løpet av livet gått igjennom mange endringsprosesser. Jeg har selv opplevd hvor frustrerende og plagsomt det er å stagnere og virkelig ikke vite hva jeg skal gjøre, og hvor lett det er å se seg selv som offer for omstendigheter man opplever å ikke ha noen innvirkning på. Det kan være en jobb man ikke trives i, nære relasjoner som er vanskelige, forventninger til seg selv og andre som ikke innfris eller å ikke vite hva man vil.
Jeg kjenner igjen dette i terapirommet hvor jeg møter klienter som ønsker endring i sitt liv, men som ikke vet hvordan de skal få det til. «The person seeking change by coming to therapy is in conflict with at least two warring intrapsychic factions. He is constantly moving between what he «should be» and what he thinks he «is», never fully identifying with either» (Yontef 1993, s. 184).
Etter mitt syn skiller gestaltterapiens teori om endring seg fra mange andre måter å tenke om endring på. Jeg opplever at tiden vi er inne i har stort fokus på alt vi skal, bør og må gjøre for å bli den beste versjonen av oss selv. Her tenker jeg at gestaltterapien tilbyr noe annet, som Beisser beskriver i den paradoksale teorien om endring: «…rather, change occurs when one becomes what he is, not when he tries to become what he is not» (Beisser 1994, s. 2). Prinsippet i denne teorien handler om å identifisere seg selv med hele seg, på godt og vondt, og når man aksepterer seg selv fullt ut, vil endring skje. Det handler ikke om å bli en annen eller noe man ikke er, men å bli mer av den man er. Jeg tenker at dette står i sterk kontrast til å tvinge frem endring.

Staemmlers endringsmodell
Staemmlers endringsmodell består av fem faser i en endringsprosess: stagnasjon, polarisering, spredning, sammentrekning og utvidelse. Han sier at disse fasene ikke trenger å komme etter hverandre, men at klienten kan bevege seg frem og tilbake i de ulike fasene. Ikke alle klienter går igjennom alle fasene heller (Staemmler 1994). Alle klienter er ulike og vil bruke forskjellig tid på en endringsprosess alt fra i løpet av én terapitime til flere år.
I den første fasen som Staemmler kaller stagnasjonsfasen, har klienten en følelse av å sitte fast. Klienten opplever seg selv som et hjelpeløst offer for omstendigheter utenfor seg selv. Eksempler på slike situasjoner kan være frustrerende parforhold, relasjonsvansker, avhengighet, kronisk hodepine eller depresjon. Det er ingen bevegelse i klientens personlige utvikling og vekst, og klienten tar ikke ansvar for sin egen situasjon. I denne fasen er det viktig at klienten blir klar over egne behov som ikke er oppfylt og hvordan han/hun selv bidrar til å ikke få oppfylt sine behov (Staemmler 1994).
I den neste fasen, polariseringsfasen, beskriver Staemmler motstridende krefter, som nå oppleves som stor indre spenning, en indre kamp. Denne fasen omhandler et behov, en ekspanderende kraft som søker det nye, og et motbehov, en sammentrekkende kraft som vil holde fast i det gamle (Eie 2005). «Klienten opplever nå konflikten som en indre konflikt og tar ansvar for konflikten» (Jørstad 2002, s. 3). Behovet og motbehovet er uttrykk for et tema for endringsprosessen som klient og terapeut samarbeider for å bli enige om (Staemmler 1994).
I spredningsfasen opplever klienten en følelse av kaos, forvirring eller tomhet, eller en følelse av å sitte fast (impasse). Selve «problemet» kan her bli uklart fordi alt bare er fullstendig kaos og det er ingen løsning på det hele. Det er viktig at klienten ikke «reddes» av terapeuten, men at klienten får være i denne fasen ved at terapeuten hjelper klienten med å erkjenne hvordan han/hun har det, holder fast og støtter klienten (Jørstad 2002).
Staemmler beskriver sammentrekningsfasen som potensielt truende for klienten. Klienten er redd for å forsvinne eller miste seg selv. Klienten opplever å tape det han/hun har identifisert seg med frem til nå (Staemmler 1994). Følelser av panikk, smerter, kramper og total hjelpeløshet kan oppstå. Hele organismen trekker seg sammen (Jørstad 2002).
I utvidelsesfasen vil dersom klienten klarer å erkjenne panikken og smerten og være til stede i det som er, en spontan forandring skje. Ofte ledsages denne fasen av en intens følelse av glede, frihet og indre ro (Jørstad 2002). «Her finner konflikten sin (for)løsning, eller i alle fall blir veien mot tilfredsstillelse av utilfredsstilte behov tydelig for klienten» (Eie 2005, s. 32).

Forutsetninger for endring
Staemmler beskriver tre forutsetninger for endring: 1) «Terapeuten inntar en dialogisk holdning, 2) terapeuten aksepterer som sin hovedoppgave å øke klientens awareness på det som er og 3) følger prinsippene i den paradoksale endringsteorien» (Staemmler 1994, s. 4. Min oversettelse).
Disse tre forutsetningene for endring danner grunnlaget for hva jeg har oppmerksomhet på, og hvordan jeg jobber med klienten i en endringsprosess. Jeg redegjør for dette senere i artikkelen.

Klientarbeid
Klienten er en kvinne i 30-årene og har gått i terapi hos meg i litt over ett år, store deler av denne tiden har hun gått hos meg ukentlig. Hun er for tiden sykmeldt. Hun har et vanskelig forhold til en tidligere kjæreste som bor i utlandet og som hun fortsatt har mye kontakt med. Vi har arbeidet mye med relasjonen til eks-kjæresten, forholdet til mat og kropp, vi har utforsket hva hun vil gjøre eller jobbe med fremover og hvordan økonomi og begrensninger da gjerne dukker opp som tema. Det handler ofte om omstendigheter og relasjoner som ikke er som hun ønsker, hun gjentar utsagn som: «hadde jeg bare hatt…», «hadde han bare sagt…», «hadde jeg bare visst…».

Første kasusbeskrivelse
Jeg velger å gjøre et stolarbeid ut fra det klienten kommer med som er at hun lurer på om hun skal begynne å jobbe litt igjen. Hun snakker frem og tilbake om fordeler og ulemper ved det å fortsette å være sykmeldt og det å gå tilbake til jobb. Jeg velger å utforske figuren som for meg høres ut som et behov for å være sykmeldt lenger, men også et ønske om å komme tilbake til jobb.
Jeg setter frem to stoler og hun plasserer dem med ryggene inntil hverandre. Hun kaller den ene for jobb-stolen og den andre for sykmeldt-stolen. Hun setter seg i jobb-stolen først.

Klient (heretter K): – Jeg merker at jeg holder litt pusten. (Så puster hun noen ganger). Jeg er litt sånn rastløs i den stolen her.
Terapeut (heretter T): – Du er rastløs.
Jeg ser og hører at hun tar korte åndedrag.
T: – Jeg legger merke til pusten din, det er akkurat som om du hiver etter pusten.
Jeg deler det jeg ser av pusten hennes for å tydeliggjøre det som skjer i jobb-stolen.
K: – Ja, den er litt sånn masete denne stolen.
Hun lager en grimase og puster tungt ut. Jeg blir oppmerksom på at hun sitter bare på halve stolen med bena i kryss slik at bare den ene delen av baken er nedpå stolen, og jeg velger å dele med henne det jeg ser.
T: – Jeg legger merke til hvordan du sitter på stolen og at du har ikke kontakt flere steder. Herfra ser det ubehagelig ut og det ser ikke ut som du kan hvile helt.
K: – Ahh, jeg vet liksom ikke hvordan det blir når jeg kommer tilbake på jobb. Jeg blir veldig sånn.. Må jeg?
T: – Må jeg?
Jeg gjentar det hun sier ordrett og forsterker det hun sier i stedet for å svare henne på spørsmålet hennes.
Hun går over i sykmeldt-stolen. Hun setter seg langt frem på stolen, lener seg tilbake og strekker ut bena med begge føttene i gulvet. Hun puster ut og ler kort.
K: – Jeg føler at bena mine blir satt i sement, så jeg kommer nesten ikke løs.
T: – Du kommer ikke løs, i sykmeldt-stolen.
Jeg tydeliggjør at hun nå har byttet stol.
K: – Nei. Jeg har så lyst til å gå, men jeg får det ikke til. Jeg har så lyst til å reise meg opp og gå videre, men jeg får ikke opp bena. Det krever enormt med krefter og jeg får ikke løs bena. Hun puster tungt ut et par ganger.
K: – En av de tingene jeg blir så frustrert av i stolen her er at det er så veldig mange ting jeg har lyst til å gjøre, men jeg orker rett og slett ikke å gjøre dem. Det er så tungt og det er akkurat som jeg ikke ser enden på tunnelen. Jeg sitter fast.
T: – Så her sitter du fast.
K: – Ja, og her i denne stolen må jeg ta meg sammen. Jeg må gjøre de tingene som er bra for meg. Jeg må være flink og jeg må bruke tiden fornuftig. Men så får jeg jo ikke opp bena.
T: – Nei. Så du må ta deg sammen og få masse gjort, men så klarer du ikke å få løs bena fordi du sitter fast.
K: – Ja. Det føles ut som et vakuum. Jeg kommer ikke løs.

Jeg velger å bruke ordene «sitte fast» flere ganger. Jeg ønsker at hun skal få økt awareness på hvordan det er å sitte fast, og jeg bruker bevisst disse ordene for å holde henne fast i det som er her og nå. Hun blir stille og hun blir sittende, så jeg lar henne sitte og venter spent på hva som skjer videre. Jeg tenker det er viktig at hun nå virkelig erfarer og får kjenne på hvordan det er å sitte fast.

T: – Du må bare bruke mer tid.
K: – Ja, det er vanskelig å få løs disse bena.
T: – Ja, de sitter fast ennå.
K: – Ja.
T: – Kanskje du bare må sitte der litt til.
Jeg venter litt.
T: – Hvordan er det å fortsatt sitte fast?
Jeg fortsetter å gjenta at hun sitter fast for å forsterke og jeg gir henne tid til å kjenne etter. Det er blir stille noen sekunder før hun svarer.
K: – Jeg blir lei meg.
Stemmen hennes er lavere og svakere.
T: – Ja, du blir lei deg.
Det blir stille i flere sekunder.
K: – Det er bare bortkastet tid å sitte fast og jeg får jo ikke gjort noen ting.
T: – Så det er bortkastet å sitte fast?
K: – Mmm. Jeg mister tid da.
T: – Du mister tid.
K: – Mmm.
T: – Og det gjør deg trist.
K: – Ja.

Hun sier plutselig at hun vil reise seg og hun begynner umiddelbart å snakke om stolarbeidet. Jeg tenker at hun nå har gått ut av stolarbeidet og at det er nok for henne. Vi ser på de to stolene og reflekterer sammen over hva som foregår her. Hun har fått økt awareness på at hun i den ene stolen er rastløs og har lyst til å gjøre mange ting, og at hun i den andre stolen sitter fast og ikke orker å gjøre noe. Så sier hun at hun er lei av å være i begge stolene og at hun skulle ønske hun var uavhengig av de begge to. Jeg oppfatter dette som at hun smetter tilbake til stagnasjonsfasen, med ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Refleksjon
I denne timen velger jeg å eksperimentere med stolarbeid for å utforske det jeg oppfatter som polariteter i henne og gjøre disse tydeligere. Den tomme stolen er kanskje den best kjente gestaltteknikken for eksperimentering og utforsking av fenomener som polariteter, projeksjoner og introjekter.
Min arbeidshypotese er at klienten er i polariseringsfasen i Staemmlers endringsmodell når hun innleder timen med tanker om fordeler og ulemper ved det å fortsette å være 100 prosent sykmeldt eller gå tilbake til jobb (Staemmler 1994). Jeg oppfatter først dette som behovet for å jobbe og motbehovet å ikke jobbe. Jeg tenker at behovet for å jobbe kan være en ekspanderende pol som søker noe nytt, komme videre, og at motbehovet, å ikke jobbe kan være en sammentrekkende pol som vil holde fast i noe gammelt. Jeg er opptatt av at hun skal bli bedre kjent med begge disse sidene i seg. Jeg støtter meg her til det som Staemmler beskriver som en av forutsetningene for endring: «terapeuten aksepterer som sin hovedoppgave å øke klientens awareness på det som er…» (Staemmle 1994, s. 4. Min oversettelse). Jeg jobber med å øke hennes awareness her og nå ved å bruke teknikker som å stille spørsmål, gjenta det hun sier, forsterke, gjøre tydeligere og dele med henne det jeg ser. «Et hvert øyeblikk har mulighet for ny forståelse, ny innsikt» (Johansen 2006, s. 83). Økt awareness kan i seg selv virke helbredende og legge til rette for at endring kan skje.
Jeg er usikker på hva polaritetsparet egentlig er, om behovet/motbehovet faktisk er å jobbe – å ikke jobbe. Det er uklart og vi kommer heller ikke så langt i arbeidet at vi får til en dialog mellom stolene da klienten plutselig reiser seg og begynner å snakke om stolarbeidet. Jeg tenker at vi ikke kommer lenger denne gangen og at det er nok for henne, hun vet mer om hva hun opplever i de to stolene. Hun beskriver i den ene stolen hvordan hun må ta seg sammen og få ting gjort, og i den andre stolen at hun ikke orker og ikke kommer seg løs. Metaforen hun bruker med å ha bena i sement, gir et godt bilde av hvordan hun sitter fast, og hun beskriver det videre, helt tydelig, at hun ikke kommer løs. Både klienten og jeg har gjennom dette stolarbeidet fått økt innsikt i at hun sitter fast og at hun ikke kommer noen vei. Jeg får tanker om at klienten befinner seg mer i overgangen mellom stagnasjon og polarisering og at hun ikke allerede er i polariseringsfasen, slik min arbeidshypotese antydet.

Andre kasusbeskrivelse
Med denne innsikten i at klienten beveger seg mellom stagnasjon og polarisering, er jeg i de neste timene opptatt av å jobbe med å øke awareness på at hun sitter fast. Det blir tydelig for meg at hun sitter fast på flere områder i livet. I denne timen er det noe helt annet. Hun starter timen med å fortelle at hun har hatt en samtale med eks-kjæresten og at hun ble irritert, sint og lei seg for det han sa. Hun sier at han ikke hører hva hun sier, at han ikke bryr seg og at kontakten med han ikke gir henne noe.
Jeg blir opptatt av at jeg har hørt dette før, hun har sagt dette om eks-kjæresten i over et år nå i terapi hos meg. Hun sier det er han som får henne til å føle seg irritert, sint og lei seg, og jeg tenker at sammen med kjæresten blir hun et offer. Jeg ønsker å øke hennes awareness på hvordan hun selv bidrar til at forholdet deres forsetter å være som det er for å se om hun kan oppdage muligheten til å velge noe annet.

K: – Det er som en elektrisk bil som kjører inn i en vegg om og om igjen.
Hun beveger armen frem og tilbake gjentatte ganger i samme retning og samme tempo mens hun snakker om seg selv i relasjonen med eks-kjæresten.
T: – Kan du vise meg det? Vise hvordan du gjør det?
Hun er god til å reflektere og beskrive med ord hvordan hun opplever relasjonen til eks-kjæresten, det har hun gjort mange ganger. Nå vil jeg at hun skal erfare hvordan det kjennes i kroppen og hvordan det føles «å kjøre inn i en vegg om og om igjen». Jeg ber henne vise meg det, og jeg tenker at dette muligens kan bli til et eksperiment der hun kan erfare noe nytt.
K: – Det er litt sånn her…
Hun vrir seg litt i stolen som står nær en murvegg, og hun begynner å slå med høyre arm og flat hånd mot veggen om og om igjen, gjentatte ganger med samme tempo. Hun ser på veggen og på hånden sin der hun treffer veggen. Jeg lar henne fortsette og jeg er spent på hva som skjer. Kjenner jeg har lyst til å gi henne muligheten til å utforske mer av det hun har fortalt. Etter en stund begynner hun å gråte og faller sammen i stolen.
K: – Jeg blir så sliten, jeg orker ikke mer.
T: – Bare fortsett.
Hun beynner å slå hånden mot veggen igjen gjentatte ganger som tidligere. Hun begynner å gråte igjen og slutter å slå mot veggen.
K: – Det gjør så vondt i armen.
T: – Bare gjør det mer.

Hun fortsetter på samme måte, slår noen ganger til i veggen før hun igjen begynner å gråte og tar ned armen. Jeg ser at hun gråter og at hun faller sammen i stolen flere ganger. Det er vondt for meg å se på, og jeg kjenner på ubehag når jeg ber henne fortsette. Samtidig tenker jeg at dette er en god anledning for henne til å få økt awareness på det hun opplever, og jeg velger metodene å forsterke og gjøre mer av. Derfor ber jeg henne fortsette å slå hånden mot veggen slik som hun fortsetter i relasjonen med eks-kjæresten sin. Etter å ha sett henne gjøre dette i flere omganger, får jeg en impuls på å speile det hun gjør. Jeg tenker at det å se meg gjøre det samme, kan være med på å tydeliggjøre det hun holder på med, og at det også vil øke min egen innsikt i det hun gjør. Så jeg begynner å slå min venstre hånd mot veggen. Jeg ser at hun ser på meg og jeg fortsetter å slå hånden mot veggen mens jeg deler med henne hva som skjer med meg når jeg gjør det, at jeg får vondt i håndflaten, at hånden blir kald og at jeg blir sliten i hele armen. Etter jeg har slått i veggen en stund og mens jeg fortsatt gjør det, snakker hun til meg.
K: – Jeg får lyst til å be deg om å slutte. Jeg blir sliten av å se på deg.
T: – Ja, du får lyst til å be meg om å slutte.

Jeg fortsetter å slå mot veggen, stopper etter en stund, ser på henne og venter litt. Hun begynner plutselig å snakke om to menn på arbeidsplassen som har vært interessert i henne tidligere og som hun mener behandlet henne dårlig. Hun snakker i vei uavbrutt og jeg tenker at hun deflekterer for å komme unna det vonde og slitsomme som nettopp var. Jeg får behov for å holde henne fast i det vonde og slitsomme slik at hun kan få økt awareness og muligheten til å oppdage noe nytt. Jeg velger å intervenere med en påstand.

T: – Jeg hører at du klarte å kutte ut disse to andre da de ikke behandlet deg med respekt, men du klarer ikke dette med X (eks-kjæresten) selv om han gjør akkurat det samme.
K: – Nei, og jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår ikke hvorfor jeg fortsetter. (Stemmen er høyere). Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller kanskje jeg egentlig vet.
T: – Lurer du på hva du skal gjøre eller er det sånn at du egentlig vet?
K: (ser ned). – Jeg vet jo egentlig hva jeg må gjøre. Jeg må bare kutte han ut, for jeg blir jo bare såret av han og sånn kommer det bare til å fortsette, dette forholdet går jo ingen vei. (Snakker saktere og stemmen er lavere). Det er jeg selv som har ansvaret for at jeg blir lei meg og sint etter jeg har hatt kontakt med han.
T: – Jeg får gåsehud når du sier dette og det er som om brystet mitt utvider seg og åpnes.
Hun begynner å gråte og så former hun hendene sine som en ball foran brystet sitt.
K: – Det er som om noe inne i meg har løsnet, noe som har vært der og som jeg har visst om lenge.
T: – Hva kan dette «noe» være tror du?
K: – En innrømmelse.
Hun tar hendene opp til hver side av munnen med håndflatene opp og blåser luft ut av munnen som om hun har noe i hendene som hun blåser bort.
K: – Det er som om noe har kommet ut.

Jeg blir rørt og kjenner at jeg får tårer i øynene. Jeg tenker at hun har oppdaget noe viktig, noe som har vært i henne lenge og som hun har kjempet for å unngå. Det er som om hun oppdager at forholdet til eks-kjæresten faktisk er over, at relasjonen har stoppet opp og at det ikke er godt for henne å fortsette å ha kontakt med han. Hun ser trøtt og sliten ut, og når vi avslutter timen hører jeg henne spørre seg selv om når hun skal få nok mot og styrke til å kutte han ut av livet sitt.

Refleksjon
I denne terapitimen blir det tydeligere for meg at klienten fortsatt befinner seg i stagnasjonsfasen i Staemmlers endringsmodell, og at hun også har beveget seg mellom stagnasjonsfasen og polaritetsfasen i forrige time. Hun beskriver på ulike måter og gjentatte ganger omstendigheter som hun opplever å ikke ha noen innvirkning på. Dette er, ifølge Staemmler (1994), symptomer på at klienten befinner seg i stagnasjonsfasen. En måte å møte dette på, er å oppmuntre klienten til faktisk å gjøre mer av det han/hun allerede gjør (Seltzer 1984, s. 39. Min oversettelse). Så jeg velger å be henne fortsette å slå i veggen og gjøre mer av det hun gjør. Å gjøre mer eller å overdrive kan gjøre at følelser, tanker og bevegelser/kropp blir tydeligere og gir mening. Klienten får muligheten til å oppleve det kroppen «sier» og hva denne kroppsreaksjonen er uttrykk for (Hostrup 1999). Det er vondt for meg å be henne fortsette å slå i veggen når jeg ser at hun gråter og faller sammen flere ganger, jeg får lyst til å trøste henne og være snill. Jeg velger å ikke følge denne impulsen, men holde ut ubehaget for å kunne utforske sammen med henne hvordan det er å «kjøre inn i en vegg om og om igjen». Jeg tenker at jeg her støtter meg til Stammlers andre forutsetning for endring: «Terapeuten inntar en dialogisk holdning…» (Staemmler 1994 s. 4. Min oversettelse). Jeg er sammen med klienten i et Jeg-Du møte, som filosofen Martin Buber kalte et virkelig møte, og hvor JEG blir til i møte med DEG (Hostrup 1999). Jeg deler med henne hva jeg ser, hører, tenker, blir oppmerksom på, og jeg speiler hennes bevegelse og deler det som skjer med meg når jeg gjør det. Når jeg gjør dette, får hun økt awareness på seg selv og hvem hun er her og nå, vi blir til i møte med hverandre.
Jeg støtter meg også til det Staemmler beskriver som en tredje forutsetning for endring: «… terapeuten følger prinsippene i den paradoksale endringsteorien» (Staemmler 1994, s. 4. Min oversettelse). Jeg insisterer på at klienten skal gjøre mer av det hun gjør og bli mer av den hun er når hun slår i veggen (Beisser 1994).

Det vi søker i terapi, er at denne samtalen fortsettes gjennom eksperimentering, gjerne ved å holde klienten fast i det som er, slik at klienten lærer og lar den nye innsikten påvirke livet videre, ved å endre fastgrodde mønstre eller forankre inngrodde «sannheter». Awareness på det som skjer i øyeblikket, kan innebære innsikt, et AHA, som kan være springbrettet til endring i det neste øyeblikket (Johansen 2006, s. 92).

Når hun er bevisst hva hun gjør og hvordan hun gjør det, kan hun ta ansvar for sine egne handlinger og velge å gjøre noe annet (Korb, Gorell & Van De Riet 1989).
Klienten gjør en oppdagelse, noe blir tydeligere for henne, at hun har ansvar for at hun har kontakt med eks-kjæresten, og at hun blir lei seg og sint. Jeg tenker at hun ikke bare er et offer for omstendighetene lenger, men at hun nå tar sin del av ansvaret for relasjonen til eks-kjæresten, det er ikke lenger bare hans ansvar. Et underliggende behov for forandring trår frem når hun sier hun må kutte ut kontakten med eks-kjæresten fordi dette bare kommer til å fortsette. Hun beveger seg over i polariseringsfasen hvor hun opplever motstridende krefter i form av behov og motbehov i relasjonen til eks-kjæresten (Staemmler 1994).

Oppsummering og konklusjon
I denne artikkelen har jeg vist hvordan jeg benytter ulike metoder og måter å utforske endring på. Jeg har støttet meg til Staemmlers endringsmodell og det han beskriver som forutsetninger for endring samt Beissers paradoksale endringsteori i arbeidet med klienten.
Jeg tenker at det har vært viktig at jeg som terapeut ikke har vært opptatt av et bestemt utfall eller en bestemt endring i arbeidet med klienten. Det terapeutiske arbeidet har vært ledet av et ønske om å øke klientens awareness. Jeg har erfart at når klienten har fått økt awareness, og når jeg stoler på prosessen og klientens egne ressurser til å skape endring, kan klienten oppdage muligheten til å velge. Da kan endring skje.
Jeg har blitt mer klar over nytten ved at jeg som terapeut forstår hvor i endringsprosessen klienten befinner seg med tanke på de intervensjonene jeg velger. Forståelsen for dette samt trygghet og tillit i feltet, har vært en forutsetning for å holde klienten i det ubehagelige med å sitte fast. Men også for at jeg som terapeut tåler å holde henne fast og være sammen med henne i stagnasjonsfasen.
Å tvinge frem endring kan mange ganger vise seg vanskelig i en endringsprosess, for paradokset er at jo mer man prøver å være noe man ikke er, jo mer forblir man den samme. Jeg har vist i denne artikkelen gjennom det terapeutiske arbeidet med min klient, hvordan nettopp det å gjøre det motsatte, nemlig å erkjenne og forsterke det som er samt å skape forutsetninger for å øke awareness på dette, kan bidra til endring.

 

Litteraturliste

Beisser, A. (1994). Paradoxical Theory of Change. I kompendium fra 1. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Eie, E. (2005). Fra full stopp til vekst og utvikling. Staemmlers impassemodell i praksis. Norsk Gestalttidsskrift, 2 (2), 21-34. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Hostrup, H. (1999) Gestaltterapi. Innføring i Gestaltterapiens Grundbegreber. København: Hans Reitzlers Forlag.

Johansen, S. (2006) Her og Nå. I: Gestaltterapi i praksis. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Jørstad, S. (2002). Endringsmodeller med impasse – en oversikt. I kompendium fra 2. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Korb, M.P., Gorell, J. & Van De Riet, V. (1989). Gestalt Therapy: Practice and Theory. USA: Allyn and Bacon.

Seltzer, L. (1984). The Role of Paradox in Gestalt Theory and Technique. I kompendium fra 2. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Staemmler, F. (1994). On Layers and Phases. I kompendium fra 2. studieår. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Yontef, G.M. (1993). Awareness, Dialogue & Process: Essays on Gestalt Therapy. New York: The Gestalt Journal Press.

Lær deg å snakke fra hjertet <3

19213023_10155272674476550_429249308_o

I siste utgave av magasinet Kamille finner du en reportasje om god kommunikasjon skrevet av flotte Magnhild Freuchen. Jeg har vært så heldig å få bidra sammen med coach Annie Tønnessen til hvordan du kan bytte ut angrep og forsvar med empati og forståelse.
Her får du også 10 tips fra meg til hvordan du kan lære deg å snakke fra hjertet!

Tilbakemeldinger jeg har fått er at reportasjen gjør en mer bevisst på hvordan man kommuniserer i dag og hvordan man kan skape mer empati og forståelse i måten å kommunisere på. Herlig! Bevissthet er nemlig første steg til endring!

Så du, neste gang du er på butikken, ta med deg et Kamille da vel og kos deg med masse fristende lesestoff 🙂 God lesing!

Mujic Consultings intervju med meg om stress og utbrenthet

Intervju

Jeg tok en prat med gestaltterapeut Hege Paulsen om stress og utbrenthet i arbeidslivet og sånn ellers i privatlivet. Hun har jobbet med mennesker hele sitt voksne liv, først som sykepleier og helsesøster, både i Norge og på oppdrag i Afrika. Nå jobber hun som gestaltterapeut og jeg tok derfor en prat med henne om stress, hvordan håndtere stress og hvilke type tiltak man kan benytte seg av i både privatlivet og på arbeidsplassen for å redusere stress og forebygge utbrenthet.

Kan du fortelle oss litt om hvem du er og hva du jobber med?

Jeg elsker å jobbe med mennesker og er svært opptatt av hvordan vi lever livene våre og hvordan vi har det. Jeg er utdannet sykepleier og helsesøster og har jobbet med mennesker i alle aldre og  i alle typer livsutfordringer, både her i Norge og på oppdrag i Afrika. Nå jobber jeg som gestaltterapeut og har drevet min egen praksis i Oslo i over 3 år nå, og hvor jeg tar imot klienter i terapi. I tillegg holder jeg worskhops for andre terapeuter/coacher, studenter og lignende som ønsker å skape sin egen drømmepraksis og ha verdens beste jobb akkurat som meg. Jeg har selv erfaring med å være utbrent og sykmeldt over tid.

Stress
Du er gestaltterapeut og har jobbet med stress og utbrenthet i flere år:

Kan du forteller oss hva er egentlig stress?
Jeg tror ikke det finnes ett enkelt svar på det da dette med stress rommer så mye og oppleves veldig forskjellig fra person til person. Men jeg tenker at det er noe som kan oppleves som et press og en overbelastning, noe som er overveldende og “for mye”.

Hvordan kan vi gjenkjenne at vi stresser på arbeidsplassen? Her mener jeg hva som skjer biologisk og kognitivt når vi stresser. 
Det kan være en følelse av å ikke være god nok og ikke gjøre nok. Det kan også være å ikke klare å prioritere arbeidsoppgavene, at alt føles like viktig og haster like mye og dette skaper bare mer stress. Det har blitt en ond sirkel.
Jeg tror vi opplever stress ulikt og at det viktigste ikke er å skille det biologiske fra det kognitive, vi er hele mennesker. Stresser jeg i tankene mine, så kjenner jeg det i kroppen og omvendt.

Kan du nevne noen eksempler på hva som gjør at vi stresser på arbeidsplassen eller privat?
Et eksempel på det er når det er mye vi må, bør og skal, og vi lever mer etter dette enn det vi vil og har lyst til, både på jobb og privat. Dette handler ofte om egne forventninger og andres forventninger til oss. Ofte tar vi mer hensyn til andres behov enn våre egne og går på akkord med oss selv og våre egne behov. Et annet eksempel er vanskelige relasjoner på arbeidsplassen og/eller privat. Og dette henger sammen. For hvis man har det vanskelig privat påvirker det hvordan vi har det på jobb og omvendt, vi er jo mennesker som henger sammen og som påvirkes av våre omgivelser og vår historie.

I hvilken grad tror du måten samfunnet, teknologien og organisasjoner er organisert og har utviklet seg har betydning for stressproblematikken blant mennesker? Begrunn hvorfor du tror det er slik.
Jeg opplever at vi er mindre og mindre i kontakt med hverandre i dag på grunn av  teknologien og at vi lever i en verden hvor alt går fortere og fortere. Jeg tenker at dette kan være en kilde til stress og en følelse av å ikke høre til og henge med.

Hvorfor stresser vi mennesker i dagens samfunn? Begrunn svaret.
I dag berømmes og belønnes prestasjoner og det er viktig å være bedre enn god og aller helst best. Det gir status å være aktiv og vellykket på alle områder i livet, enten så henger du med og er på topp eller så kan du bare gi opp, det er liksom ingen mellomting. Denne svart/hvitt-tenkningen bidrar til at vi mennesker strever og sliter oss ut.

Håndtering av stress

Hvordan kan man håndtere et for høyt stressnivå enten privat eller på arbeidsplassen?
Jeg tror det er helt nødvendig å bli mer bevisst og stille seg spørsmål som; hva stresser meg? Er det noe her jeg kan redusere og fjerne? Jeg tror ikke det er vi som ikke tåler nok når vi blir stresset. Jeg tenker at de fleste håndterer alt for mye, tar seg sammen og tåler mer enn det som er sunt. Det blir for mye rett og slett, og det er det som stresser oss vi må gjøre noe med, ikke at vi skal ta oss sammen for å tåle enda mer.
Man kan stille seg noen gode spørsmål som: må jeg alt jeg tror jeg må? Hva har jeg lyst til? Hva kan jeg velge bort? Kan jeg delegere bort noen av oppgavene mine, både på arbeidsplassen og hjemme? Hva gir meg påfyll, glede og overskudd? Hvordan kan jeg putte mer av det inn i dagene mine?

Som gestaltterapeut vil jeg tro at du benytter deg av en rekke teknikker, strategier og metoder for å hjelpe mennesker med for høyt stressnivå:

Hvilken teknikker og metoder kan man benytte seg av for å redusere stressnivået? 
Gestaltterapi foregår her og nå, og det er relasjonen, klienten og terapeuten, som er i fokus når jeg jobber. Men jeg sammen med klientene jobber jeg en del med at klientene skriver opp hva de må i løpet av dagen. Så får klienten sortere om hun/han faktisk “må” alt som står på listen eller om det som står der faktisk bare føles ut som noe hun/han “må”. Da har vi et godt utgangspunkt for å jobbe med og bli bevisst hva han/hun har LYST til og VIL. Jeg jobber også gjennom samtale eller øvelser med å øke bevisstheten på hva som skaper stress slik at klienten i større grad kan velge hvordan hun/han skal forholde seg til det og/eller de som skaper stresset. Jeg støtter klienten i å stole på seg selv og ta hensyn til egne behov slik at hun/han kan velge mer av det og få det bedre.
Tips jeg gir mine klienter er blant annet å mer av det som kanskje virker som å gjøre ingenting. Eksempler på dette er:
  • gå tur i naturen
  • puste og gjerne meditere
  • ta pauser fra sosiale media
  • ta vare på seg selv og begrense vanskelige relasjoner ved å sette grenser for seg selv
  • planlegge for å ha tid og gjerne rolige morgener som starter dagen godt
  • takke nei til noen og noe
  • få hjelp til å sortere
  • øve seg på å gjøre det som er godt og som gjør en glad

Hvor viktig er det for oss mennesker å oppleve mestring, trivsel og glede på arbeidsplassen?
Jeg tror at det er en av de viktigste faktorene for å oppleve mening og ha det bra både på jobb og privat. De fleste av oss er på jobb 8 timer om dagen og hvis det ikke er et godt sted å være vil man bli ganske ulykkelig etter hvert, tenker jeg.

Tiltak mot stress

Du har nå snakket om håndtering og tiltak mot for høyt stressnivå:

Hvilken andre tiltak kan man gjøre for å redusere for høyt stressnivå? 
Jeg tror det viktigste er å leve i tråd med det som er riktig og viktig for deg. At du er bevisst egne behov, ønsker og verdier, og at du tar valg hver dag ut ifra dette.

I hvilken grad kan fysisk aktivitet hjelpe mennesker som har for høyt stressnivå på arbeidsplassen eller i privatlivet?
Her tror jeg ikke det er et enkelt svar som passer for alle. Det er masse forskning som viser at fysisk aktivitet hjelper mot det meste, men hvis man er så stresset og sliten og på grensen til utbrent eller faktisk utbrent, kan det være at man fullstendig tom for energi og da trenger man først og fremst ro og hvile. Det er viktig å kjenne etter om det er aktivitet man trenger eller om det er det å roe ned og hvile man har behov for. Dette vil jo heldigvis endre seg etter hvert og når man har hvilt nok og kjenner at overskuddet er på vei tilbake vil kroppen si ifra om at den trenger bevegelse igjen.

Utbrenthet

Vi har nå snakket om stress men vi vet at det er svært mange i arbeidslivet både ledere og ansatte som opplever å møtte veggen og bli utbrent:

Hva er forskjellen mellom stress og utbrenthet? 
Jeg tror at vi kan leve med en viss dose stress over en viss tid, og at vi kan hente oss inn igjen med hvile og ro og relativt raskt kjenne overskudd igjen. Men hvis det blir nok stress og nok press over nok tid opplever mange at de møter den berømte veggen, at det stopper opp og at batteriet er helt tomt. Mange opplever at selv om de hviler og sover, så hjelper det ikke, batteriet er fortsatt tomt. Når man har kommet dit kan det ta tid å hente seg inn igjen. Mange finner ut at måten de levde på tidligere rett og slett ikke fungerer lenger og at noe må bli annerledes. Jo mer bevisst de blir på hva som ikke fungerer, jo lettere er det å se nye muligheter og måter å leve på som er god for seg.

Vi vet at stress og utbrenthet henger godt sammen, men kan du fortelle oss hva er det som gjør at noen utvikler utbrenthet?
Jeg tenker at det kan være flere ting som for eksempel for mye press og stress over tid, lite egenomsorg, vanskelige relasjoner som tapper for energi og belastninger og påkjenninger, som jo er en del av livet. Ofte er det en kombinasjon av flere faktorer og ikke bare én som gjør at noen blir utbrente.

Er det visse personlighetstyper som er mer sårbare for å utvikle utbrenthet?
Jeg erfarer at dette kan ramme alle.

Det er dessverre ingen forskningsresultater som kan vise til statistikk over hvor mange som blir utbrent ut ifra alder og stilling, og en grunn til det kan være at det ikke er en diagnose. Men ifølge ledernytt i høst sto det at over 70% av unge ledere og ansatte er i risikofare for å bli utbrent eller har vært utbrent i sin karriere. 

Hva tror du årsaken er til at tallet er så høyt i Norge?  
Jeg tror det kan skyldes et enormt fokus på å prestere og at det er blitt status å nesten jobbe seg “i hjel”. Mange overstyrer signalene som kroppen gir og tolker de dit hen at man ikke er god nok, at man tåler for lite og nå må ta seg sammen og gjøre mer, i stedet for å roe ned og gjøre mindre. Godt nok er ikke godt nok og når ett mål er nådd, jager man bare etter nye mål. Man sammenligner seg med andre og har skyhøye forventninger til seg selv. Jeg tror også at mange har et lite bevisst forhold til egne verdier, hva som er viktig for en og hva en vil, og hva som gjør at en har det bra. Man går rett og slett på autopilot og sånn lever man livet til det ikke går lenger og man blir utbrent.

Hvordan kan man forebygge utbrenthet på arbeidsplassen?
Jeg erfarer at utbrenthet ikke skyldes forhold på arbeidsplassen bare. Men jeg tenker at en god arbeidsplass hvor den ansatte opplever medbestemmelse, anerkjennelse, nytteverdi og et godt arbeidsmiljø hvor kommunikasjonen er god og vennlig, kan være med på å forebygge utbrenthet. Om dette alene ikke kan forebygge utbrenthet, så tenker jeg at dette er faktorer som kan ha stor betydning for den som er i fare for å bli utbrent.

Annet

Har du noe annet du vil trekke fram som du ønsker å formidle til våre lesere/seere?
Jeg tror ikke at en god arbeidsplass alene kan hindre utbrenthet og stress. Vi er hele mennesker og hvordan vi har det ellers i livet utenom jobben, påvirker oss også i svært stor grad. Hvis det bare hadde handlet om forhold ved arbeidsplassen når folk blir utbrente og sykmeldte ville jo det å bytte jobb fikse det, men sånn er det jo ikke for de fleste. Så det må bety at det ikke nødvendigvis er bare arbeidsplassen som forårsaker utbrentheten, men også andre faktorer i livet. Derfor holder det ikke alltid med tilrettelegging på arbeidsplassen for å være i arbeid, noen er for dårlige til å være på jobb og trenger rett og slett en time out for å hvile og bli mer bevisst hva som skaper stresset og utbrentheten. Fra dette ståstedet med mer bevissthet om seg selv og omgivelsene sine kan mange etter hvert se muligheter for å velge noe annet. Et godt utgangspunkt kan være å spørre deg selv om du lever det livet som er riktig for DEG, eller om du lever livet ditt etter hva du bør og må. Husk at det er DITT liv og at det er DU som skal leve det og ingen andre!


Du finner flere intervjuer og mer om Mirza og Mujic Consulting her: 
Mujic Consulting

5 tips til deg som går i terapi

14233813_10154322871871550_1038230342_o

 

1.Gi deg selv tid
Kanskje har du hatt det tungt lenge. Kanskje har du vonde opplevelser fra flere år tilbake. Kanskje har du tenkt lenge på å kontakte en terapeut og komme i gang med samtaler. Det tar tid å jobbe med det vanskelige og det tar tid å få det bedre. Mange opplever også at det føles verre før det blir bedre igjen. Det kan også ta tid å bli kjent med terapeuten din og bli trygg nok til å snakke om det som virkelig er vondt. Derfor er det viktig at du gir deg tid i terapiprosessen. Det er veldig forståelig og veldig vanlig å være utålmodig når man kommer i terapi og har det tungt, man vil jo bare ut av det og få det bedre så fort som mulig. Men prøv om du kan gi deg selv tid og det vil være så verdt det når du kjenner at du har det bedre igjen.

 2.Gå i terapi regelmessig
Å gå regelmessig i terapi sikrer kontinuitet og flyt i terapiprosessen, og du slipper å begynne på «nytt» hver gang du kommer. Det gjør det lettere for både deg og terapeuten å «holde tråden» i det du kommer i terapi for. Du får rett og slett mer ut av terapitimene dine ved å komme regelmessig.

3.Bruk tiden mellom terapitimene godt  
Jeg vil anbefale deg å ikke bare «tømme deg» for alt av tanker og følelser når du er i terapirommet, for så å ikke tenke noe mer på det når du går ut av rommet. Men at du etter og mellom og før terapitimene, bestemmer deg for å kjenne etter og reflektere rundt det som skjer i terapitimene. Disse tankene, følelsene og fornemmelsene kan være nyttige å ta med til neste terapitime. Du kan gjerne skrive ned det som dukker opp. Selv setter jeg av et par timer etter en terapitime og har med meg en bok som jeg skriver ned tanker og følelser i, og ofte kan jeg se sammenhenger og oppdage noe nytt som jeg ikke har vært klar over før. Ved å gjøre dette har jeg på en måte forlenget terapitimen litt og det har vært veldig verdifullt for meg. Kanskje dette kan passe deg også?

4.Velg riktig terapeut for deg
Opplever du at du kan jobbe godt med din terapeut? Opplever du at du blir sett og hørt og at du blir tatt på alvor? Kan du snakke om det du trenger å snakke om? Det er ikke lett å svare på dette før du har prøvd, for disse tingene tar det jo litt tid å finne ut av. Det å gå i terapi oppleves ofte som både støttende og utfordrende, og det er sånn det skal være. Så når det er tungt å gå i terapi betyr det ikke at du skal slutte, for det kan faktisk bety at du nå er på et viktig sted i terapiprosessen og på vei til å få det bedre. Men kjenn etter at du har den riktige terapeuten for deg, at det er en du kan komme til og hvor du føler deg sett, hørt og tatt på alvor.

5.Sørg for støtte også utenfor terapirommet
Det er krevende å gå i terapi og det kan være fint å ha noen å dele det med. Sørg for at det er en som støtter deg og som heier på deg, og ikke ser på deg som rar eller unormal fordi du går i terapi. Vi trenger alle å ha gode mennesker rundt oss som vil oss vel, og som er der også når livet er vanskelig. Så hvem har du i heiagjengen din som kan være en god støtte for deg?

 

Jeg håper at du som går i terapi eller har tenkt til å gå i terapi kan ha nytte av disse tipsene!
Del de gjerne!

Jeg har publisert min første artikkel!

Endelig sitter jeg med årets første utgave av Norsk Gestalttidsskrift i hendene. Det er så rart å se mitt eget navn i innholdsfortegnelsen at jeg nesten ikke skjønner at det er meg. Jeg har publisert min første artikkel og jeg kunne ikke vært mer stolt!

 

Norsk Gestalttidsskrift er et vitenskapelig tidsskrift for formidling av gestaltteori, -metode og -praksis. Som det eneste innenfor sitt fagfelt i Norge, er tidsskriftet godkjent som vitenskapelig publiseringskanal på nivå 1. Dette innebærer bl.a. at tidsskriftet inneholder artikler som er fagfellevurdert, dvs. vurdert anonymt etter akademiske krav og tidsskriftets egne kriterier av personer med 1. stillingskompetanse. Publisering av fagfellevurderte artikler er kompetansegivende innenfor universitets- og høyskolesystemet.

Min artikkel er en omskriving av min avsluttende eksamen ved gestaltterapiutdanningen ved Norsk Gestaltinstitutt våren 2015. Tittelen på artikkelen er:
«Det er så bortkastet å sitte fast!» Arbeid med Staemmlers endringsmodell. 
I artikkelen beskriver jeg hvordan jeg jobber med en klient som er i en endringsprosess, og du som leser får et unikt innblikk i terapirommet og hvordan jeg og min klient har jobbet sammen. Å tvinge fram endring kan mange ganger vise seg vanskelig i en endringsprosess og i denne artikkelen viser jeg hvordan det å gjøre det motsatte kan bidra til endring.

Jeg vil takke min gestaltterapeutkollega Marit Slagsvold så mye for at hun spurte om jeg ville skrive denne artikkelen, for all støtte og veiledning i skriveprosessen.
Tusen takk, Marit!

Det har vært utfordrende og morsomt å jobbe med denne artikkelen, og det så gøy å få vise frem hvordan jeg arbeider som gestaltterapeut i tidsskriftet.

For deg som har lyst til å lese min artikkel og andre gode artikler om terapiarbeid, så kan tidsskriftet kjøpes ved å ta kontakt med Norsk Gestaltinstitutt her:
ngi@gestalt.no (e-post) eller 22 59 16 50.
Spør etter Norsk Gestalttidsskrift vår 2016 -utgaven.

God lesing! Og legg gjerne igjen en kommentar under her om du har lest den!

 

 

 

5 myter om terapi -og hvordan det egentlig er

compassion-857723_1280

 

1. Terapi er bare for de som er alvorlig syke eller som har en psykisk lidelse. 

Dette er faktisk noe mange fortsatt tror på og da er det kanskje ikke så rart at det er så tabu å oppsøke terapi og fortelle at man går i terapi. Opplever du at du har behov for noen å snakke med eller du trenger hjelp til å komme videre i livet, så gjør du det. Ingenting er for lite til å komme i terapi med. Du trenger heller ikke å slutte i terapi så fort du føler at du har det litt bedre, terapeuten kan være en god samtalepartner som er en nøytral og utenforstående person som du kan dele tanker og følelser med. Terapi kan også ha en forebyggende effekt og bidra til at du får det bedre også på lang sikt.

2. Terapeutens jobb er å finne ut hva som er galt med deg. 
Går du i gestaltterapi, så er det snarere tvert i mot. Gestaltterapeuter stiller ikke diagnoser, men er naturligvis bl.a. opptatt av hvilke vansker du opplever som gjør at du ikke har det så bra som du ønsker akkurat nå. Målet er at du skal leve et godt liv innenfor de muligheter og begrensninger du har i ditt liv. Det å gå i terapi kan faktisk gi deg følelsen av at du er «normal», fordi det er helt vanlig å ha det vanskelig i perioder i livet, og det betyr IKKE at du er syk eller har en diagnose. At du ber om støtte fra noen ved å gå i terapi er en flott ressurs du har og som betyr at du tar vare på deg selv og ber om hjelp når du trenger det. Det betyr ikke at det er noe galt med deg.

3. Du må fortelle absolutt ALT til terapeuten og helst hele historien din fra fødselen av og til i dag. 
Det er ikke nødvendig å fortelle hele livshistorien din ned til minste detalj. Det viktigste er at du forteller om din livssituasjon i dag og hva du ønsker hjelp med. Da vil du naturligvis komme inn på noe av livshistorien din og hva du tenker om den i forhold til dagens situasjon. Vi har alle ulike erfaringer med å åpne oss for andre og fortelle sårbare ting, og nettopp derfor vet terapeuten at det tar tid i terapi å bygge opp en god relasjon som gjør det trygt å fortelle det som er vanskelig. Når det er sagt, så er det viktig for terapien at man etter hvert og når man føler seg klar for det, er villig til å gå inn i det som er tungt å snakke om. Man må nemlig ofte igjennom det for å komme videre og få det bedre.

4. Du MÅ gråte.
Kleenex-boksen står nok fremme, men det betyr ikke at du må gråte. Noen gråter i nesten hver terapitime, andre én gang og det var det, og andre igjen ikke i det hele tatt. Det er helt ok om du gråter og det er helt ok om du ikke gjør det. Selv om mange opplever det som flaut å gråte foran andre, så er terapeuten veldig vant til tårer og tåler de helt fint. Men du må ingenting.

5. Det viktigste er at du finner riktig terapi-metode for deg.
Dette høres kanskje litt rart ut for deg, men det er faktisk ikke det viktigste hvilken terapi-metode du velger når du bestemmer deg for å gå i terapi. Det finnes mange retninger og metoder innenfor samtaleterapi og når effekten av disse har blitt undersøkt og forsket på, så viser det seg at den ene metoden ikke er hverken bedre eller dårligere enn den andre. Det viser seg at det viktigste er relasjonen, dvs. at du finner den riktige terapeuten for DEG. Vi som er gestaltterapeuter er akkurat så ulike som vi er som mennesker, selv om vi selvfølgelig har mange likhetstrekk fordi vi har tatt den samme utdanningen. Så hvis du har vært hos én gestaltterapeut, men opplevde at det ikke var riktig for deg, så betyr ikke det at gestaltterapi i seg selv ikke er noe for deg. Kanskje det bare ikke var riktig terapeut for deg. Det har jeg selv opplevd. Så ikke gi deg før du har funnet den terapeuten som du opplever både støtter og utfordrer deg, anerkjenner deg og bidrar til at du faktisk føler at det å gå i terapi «gir deg noe».


Dette er altså 5 myter om terapi og hvordan det egentlig er.
Fikk du deg noen overraskelser her? Er det noe som er annerledes enn du har tenkt om terapi? Ble det litt mindre skummelt å gå i terapi nå?
Jeg vil veldig gjerne høre fra deg, så legg igjen en kommentar i kommentarfeltet!

Time for time i verdens beste jobb!

Lurer du på hva en gestaltterapeut gjør i løpet av en arbeidsdag? Alle mine arbeidsdager er ulike og her får du bli med meg tirsdag 15.mars som så slik ut:

06.45: Opp og hoppe. God morgen!
07.45: Frokost (1). I dag som de fleste andre dager er det smoothie til frokost, det gir meg masse næring og energi til arbeidsdagen. Jeg er hekta.
08.30: Operaen og sol (2). På vei til kontoret går jeg forbi operaen og i dag må jeg bare stoppe et halvt minutt og nyte synet av operaen som bader i morgensolen.
08.50: Dagens første klient er ny (3). Jeg venter på den nye klienten og legger frem klientopplysningsskjema som alle nye klienter fyller ut. Jeg er alltid forventningsfull og spent når jeg skal møte et helt nytt menneske, og jeg tipper at nye klienter er like spente på å møte meg, terapeuten.
10.15: Gjør klart til neste klient (4). Forbereder kaffe og te. Flere av mine klienter sier det er godt å ha en kopp med noe varmt i å holde i når vi prater sammen, og det er jeg så enig i.
11.30: Rydder fort, det er så fint vær i dag og jeg vil ut og nyte det. Her kommer jeg sola!

11.45: Lunsj (1). Jeg rusler bort til rådhuset og setter meg på kaia der og spiser dagens medbrakte lunsj, brød med fiskekaker. Mens jeg sitter der med sola i ansiktet og kjenner duften av sjø, tenker jeg på hvor heldig jeg er som styrer arbeidsdagen min selv og kan gå ut av kontoret og spise lunsjen min ute på en så fin dag som dette. Jeg har verdens beste jobb!
12.30: Kaffe (2). Jeg vil ha en stor kopp kaffe etter lunsj, så jeg stikker innom Kaffebrenneriet på veien. Nam!
12.45: Litteraturhuset (3, 4 og 5). På Litteraturhuset skjer det alltid mye spennende og i dag vil jeg ha med meg interessante foredrag om selvmord. NSSF (Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging) har 20 års jubileum og inviterer til åpent møte som heter: Selvmord kan forebygges! Viktig og fint med faglig oppdatering, jeg er opptatt av å følge med på hva som rører seg når det gjelder psykisk helse.

15.00: Jeg må dessverre gå før foredragene er ferdige (1). Jeg rusler tilbake til kontoret gjennom vakre slottsparken for å møte flere klienter som kommer i terapi i dag.
15.20: Tilbake på kontoret (2). Den flotte gamle og grønne døren inn til bygget der jeg har kontor. Den skiller seg ut i området og er lett å finne for nye klienter som ikke har vært hos meg før.
15.45: Parterapi (3). Jeg henter inn en ekstra stol og gjør klart til et nytt par som kommer til parterapi hos meg. Jeg ser så frem til å treffe de og jeg sørger for at det er ryddig og hyggelig til de kommer. Nå er både rommet klart og jeg er klar.
18.00: En herlig avslutning på arbeidsdagen (4). Etter en variert og spennende dag med nye klienter, faglig oppdatering og lunsj ute i det fri, avsluttes dagen på best mulig vis med besøk av tantebarnet. Heldige meg!

Slik kan altså en arbeidsdag for meg se ut og jeg håper du har fått et lite innblikk i min jobb som gestaltterapeut – verdens beste jobb!

Helgesamling: Stress mindre – skap gode dager!

pretty-woman-in-field-820477_1920

Er du ofte sliten, stresset og urolig?

Lurer du på om du kanskje kan være utbrent?

Kan du kjenne deg ”ikke god nok” og usikker?

Ønsker du å lære hvordan du kan bygge indre styrke?

Vil du vite mer om hva som trigger stress og hva som fremmer ro?

Helgesamlingen er for deg som kan svare ja på ett eller flere av spørsmålene over, – og som ønsker å gå i dybden og ta stresset og slitenheten med roten.

Gjennom bevissthetsøvelser, delinger og samspillstrening vil helgesamlingen kunne øke din kunnskap om deg selv og hvordan du best kan manøvrere i en stresset hverdag. Visste du forresten at relasjonene til mennesker rundt oss ofte er det som stresser oss mest? Bekymringer rundt hvordan vi oppfattes og vonde følelser som oppstår i møte med andre påvirker oss mer enn vi er klar over. Ønsker du å lære hvordan du kan ta bedre vare på deg selv oppi dette?

En helgesamling kan være krevende og kanskje du tenker at dette blir for slitsomt for deg akkurat nå, men denne samlingen er annerledes. Her skal vi nemlig øve på å ivareta oss selv og få mer overskudd.

Vi som leder gruppen denne helgen heter Hege Paulsen og Siw Stenbrenden, og her får du litt mer info om oss og helgesamlingen:

Hege – utdannet gestaltterapeut i 2015 og har 15 års erfaring i arbeid med mennesker som sykepleier og helsesøster, både i Norge og i Afrika. Driver egen praksis som gestaltterapeut i Oslo sentrum og har tatt i mot klienter i terapi de siste 2 årene. Har selv erfaring med å være utbrent og langtidssykmeldt.

Siw – utdannet gestaltterapeut i 2005 og MSc i helse og empowerment, spesialist på utbrenthet. Har over 20 års erfaring i arbeid med mennesker som lærer og veileder. Har drevet egen praksis som gestaltterapeut siden 2003 og er gründer av nettkurset ”Fra sliten til sterk”. Har selv erfaring med å være utbrent og langtidssykmeldt.

Helgesamlingen
Tid: Lørdag 9. april kl: 10-18 og søndag 10. april kl: 10-17.
Sted: Kongens gate 16A, Oslo sentrum
Pris: 3500,-
Max antall deltakere: 16
Vi serverer kaffe, te, frukt og snacks. Ta med deg egen lunsj eller så er det gode muligheter for å kjøpe det i nærheten. Du vil få god tid til å nyte lunsjen din.

Bindende påmelding ved innbetaling av 3500 kr til kontonr: 1503.41.01814
Merk innbetalingen med ”Helgesamling”, navn og telefonnr.

Ta kontakt på post@hegepaulsen.com eller 48 24 36 16 dersom du ønsker å melde deg på eller du har spørsmål om helgesamlingen!

VELKOMMEN!